Mer Karibien og mer besøk.

 

Vi storkoste oss en uke til på Tobago sammen med Siri og Thorstein. Vi fikk sett masse flotte fugler. Blandt annet masse kolibrier i en frukthage åpen for besøkende.

   

Det var masser av dem der, som en sverm som fløy rundt oss. Veldig lite redde, og med masse forskjellige flotte farger.

Vi leide bil og dro på roadtrip. Jørgen greide å kjøre to hele dager på feil side av veien. Vi hadde heldig vis bil med automat. Det eneste var at det hendte han slo på vindusviskerne når han skulle ha blinklys. 

Vi fikk sett hele øya på disse to dagene. Vi stoppet også innom en bitte liten dyrehage på turen. Michael, som hadde dyrene i hagen sin hadde både papegøyer, Caimans (små krokodiller), ape, slanger, og skilpadder.

Apekatten “stjeler” peanøtter ut av lommene til Thorstein.  

Landskilpaddene var skikkelig tunge. De stakk raskt hodet ut av skallet etter de ble plukket opp. Vi så masse fine strender på denne turen og spiste i en restaurant på påler i sanden i byen Cascara. Kjempegod mat på Cascreole.

Dagen etter dro vi også til en foss. Argyle falls, som skal være veldig idyllisk. Vi kommer jo fra et land med langt mer spektakulære fossefall, men det var fint der, og vi hadde selvfølgelig med shampo og såpe.

Vi gikk opp til den øverste kulpen og mesket oss med et riktig ferskvannsbad. Superdeilig når en er vant til å spare på ferskvannet ombord.

 

Den siste dagen på Tobago tok gjestene livet fullstendig med ro, og jeg og Jørgen fikk oss en surfetime på stranda. Jeg har stilen inne ser dere.

Surfing var skikkelig gøy! Både jeg og Jørgen kom oss opp på brettet, dog ikke så lenge. Og så bærer det vestover og tilbake til Trinnidad hvor Siri og Thorstein skal hjem dagen etter.

  

Vi feirer et hyggelig besøk med is til frokost den dagen de dro. Mange kjenner jo oss Vaagan-jenter. Vi gir ikke fra oss isen så lett.

Så har jeg og Jørgen 24 timer på oss til å sule opp etter første besøk, for da kommer besøk nr to. Svigermor Nina og hennes venninne Lena. De får såvidt sovet ut etter den lange reisen før vi setter avgårde på et døgns seilas til Union Island. De var nok litt skeptiske i starten da bølgene ble litt store og vi suste avgårde i kuling. Formen var nok så som så også, men de sov faktisk litt, og alle ombord spiste godt da Jørgen serverte spaghetti like før vi kom frem til Clifton på Union Island.

Vi kom frem på kvelden etter det ble mørkt og det var spennende å se hvordan øya og Clifton så ut dagen etter. Velkommen til Karibien damer! Azurblått hav og fargerike omgivelser.

På stranden finns det et basseng med haier! Noen bedagelige Nurse-sharks.

 

Det er noen skikkelige fargerike fruktboder og suvernirbutikker her. Vi møter en hyggelig fyr som liker nordmenn. Han har jobbet sammen med norske sjømenn på en båt og sier de lærte han masse nyttige ting. Han selger ferske kokosnøtter. Mmm, deilig ferskt kokosvann. Vi får også med oss fersk kokoskjøtt, som smaker nesten som nøtter.

I Karibien må man ofte vente lenge på noe godt, men da er det ofte noe ekstra godt og morsomt.

Jørgen ville gjerne ha Roti til middag. En vanlig karibisk rett. Men damen i den lille boden var utsolgt. Men for oss skulle hun løpe hjem på kjøkkenet sitt og lage mer, vi kunne komme tilbake om 30 min. Vi er blitt vant til at ting går i Karibientid her og var ikke tilbake før etter 45 min. Der var ingen dame… Vi satte oss ned på bordet hennes og ventet, og ventet. Etter en time kom en liten gutt forbi og Nina viste råd. Hun spurte om han kjente damen? Det gjorde han. Han fikk en tier for å løpe bort å spørre om maten ikke kom snart. For en fart han fikk, og etter noen minutter kom han tilbake og sa at maten var ferdig og damen var på vei. Vi ventet litt til…Så kom hun endelig, med duk og tallerkener og servietter og alle barna i nabolaget. De lekte i trærne rundt oss og sang mens vi spiste deilig roti. Endelig.

Nina forelsket seg i en søt geitekilling roti-damen hadde.

Union Island er også Re-Union Island. Vi treffer Eventyr igjen! Et lykkelig gjensyn. Vi overekker litt forsinkede julegaver ombord hos dem.

   Nå blir du skikkelig TangaTrond, Anders.

Alle fikk hjemmesydde ting med stoffer fra Gambia. Etterpå dro vi på Happy Island, en bar ute på revet. Vår første paraplydrink i Karibien faktisk. Uten paraply vel og merke..

Her i Karibien er det masse vind og masse kitere. Det er lenge siden vi har funnet et egnet sed å kite så vi ankrer ved Fregatt Island og blåser opp den lille kiten vår. Det er litt for mye vind til den store desverre, men nå har vi fått tørrtrent litt på det vi ikke har fått trent på før. Posisjonere brettet, og bodydrag opp mot vinden. Vi prøvde å komme oss opp på brettet også, men lillekiten er jo bare en treningskite og alt for liten til å løfte oss. Men gøy var det og leppene og håndbakene er skikkelig solbrente selv om vi smurte oss godt. Og her i Karibien får vi helt sikkert sjansen til å kite masse mer.

Damene koste seg på stranden og snorkla litt. Vi snorkla litt på ettermiddagen også, før vi hadde Eventyr over på Lørdagsgraut!

God Jul!

 

Det går an å feire jul i Karibien også.

Vi hadde en fantastisk julaften med alt man kan ønske seg. Julestrømpe, Tre nøtter for askepott, villsaupinnekjøtt fra Røstøya, multer til dessert, After Eight, pepperkaker, julemenner, juletre og pakker.

 

Så var selveste kvelden her, og vi spiste og koste oss ute i cocpit under åpen himmel.

Vi ønsker med dette, alle, en riktig

GOD JUL!

En Julehilsen fra de syv hav.

Hei Ingeborg!

Håper du har det bra, og har hatt en fin julefeiring hos Ida og familien. Vi har kommet oss trygt til Karibien og gleder oss til å slappe av og feire jul her på Trinidad. På tur over Atlanteren fikk Mari skrevet et langt julebrev om året som har gått.
Her sitter jeg, ei stjerneklar nattevakt et sted midt på Atlanterhavet og skriver årets julebrev. Det har vært et veldig annerledes år og det vil bli en annerledes jul. Vi skal feire julen på den Karibiske øya Tobago. Langt fra norsk snø og vinter, og ikke minst langt unna familien.
Siden vi planla å dra på lang seiltur mot sydlige strøk passet vi på å få med oss mest mulig vinter og snø på etterjulsvinteren før vi dro. Påska tilbrakte vi i Resdalen hos mamma og pappa, Berit og Jostein.

Våren gikk fort. Med planlegging og klargjøring til langtur. Jørgen jobbet på Skandi Emerald på Cuba og jeg jobbet på Stoff og Stil i Oslo. Det var rart og litt skummelt å si opp jobbene våre for å dra på tur, men vi har ikke angret siden. Den 1. juni tok vi farvel med venner og båtnaboer i Oslo og satte kursen mot Trøndelag. På veien stoppet vi selvfølgelig på Skjælø ved Fredrikstad og i Arendal for å hilse på Jørgens besteforeldre og tanter med familie. Noe som var kjempehyggelig. Og vi stoppet på Aure på mørekysten og viste fram båten vår til mine besteforeldre.

 

Selv om vi fortet oss litt på turen opp rundt Sørlandet og Vestlandet fikk vi med oss mange flotte steder langs Norskekysten. Som for eksempel blindleia på Sørlandet. Og selv om det var sommer måtte vi fram med ullundertøy og regnjakker. Vi hadde ennå lenge igjen før de ble pakket bort.

På turen traff vi også en av båtene Jørgen har jobbet på. Skandi Vega. Vi kalte de opp på radioen og ble straks invitert ombord. Jørgens kolleger ville gjerne høre mer om våre planer og se båten vår. S/Y Mari Magi ble liten ved siden av dette skipet.

21. juni, på min bursdag hadde vi en “ha det bra” fest for venner og kjente i Trøndelag og dagen etter stod familiene våre på brygga og vinket farvel. Litt trist og spennede på en gang. Eventyret var i gang.
 
Så bar det avsted over Nordsjøen til vindfulle, men flotte Shetland og Fair Isle. Her koste vi oss i flott natur og fugleliv. Og vi utforsket et to tusen år gammelt, mystisk byggverk av stein. Med de små søte syklene våre kommer vi oss rundt omkring.

 

 

 

 

 

  Ferden videre gikk til Scotland og Caledoniakanalen. Her fikk vi besøk av min mamma og pappa, Berit og Jostein. Vi hadde en uforglemmelig uke gjennom kanalen med superflott vær og mye spennede slusing og ting å smake på og se på.


Vi fortsatte videre vestover gjennom Scottland og til Irland. På turen så vi flere slott, og vi utforsket en rar øy som het Staffa. Berget her var formet som fem eller sekskantede staver. Kajakkene våre bruker vi flittig. Med de kan vi utforske steder vi ellers ikke hadde kommet oss i land.
 
I Irland, rett før vi skulle krysse over mot Spania, lå vi fortøyd i en liten fiskebygd. Plutselig hører vi hurrarop og skrik utenfor båten vår. Da var det den årlige lokale svømmekonkurransen som gikk av stabelen. Etterpå var det et flåteløp med morsomme hjemmesnekrede båter også. Det er slike ting som er skikkelig morsomme å oppleve på tur. TIng som ikke er spesielt for turister, men heller gir en smak av lokalsamfunnet. Som musikkfestivalen på den Skottske øya Tiree, og klesdesigneren vi møtte på et lite tettsted på Shetland.
Så satte vi kursen fra Irland til Spania. Biscayabukten som vi måtte krysse har et dårlig rykte, men vi hadde fint vær og egentlig ganske lite vind. Vi brukte fem dager, og for hver dag som gikk jo flere klesplagg kunne vi ta av. Nå var vi på vei til varmen.

I Spania og Portugal nøt vi sol og varme, late dager på strender og litt storbyliv i Portugals hovedstad Lisboa. I Lisboa fikk vi også besøk av min søster Guro. Hun var også glad for å få noen siste dager med sol og varme før høsten for alvor satte inn der hjemme. Vi besøkte flere nasjonalparker med fine strender og klart vann. Og vi var innom dette flotte klosteret som er bygd som et fort på en øy utenfor Portugal. Munkene som bygde dette var tydelig vis lei av å bli plyndret av pirater. En smal sti er eneste vei inn.
   
Disse varme deilige dagene nøt vi også sammen med en annen båt. Vi er blitt kjent med Anders og Elisabeth ombord i S/Y Eventyr. De er på samme alder som oss og skal i grove trekk samme vei som oss. Vi begynner å reise sammen og lager middag annenhver dag ombord hos oss og dem. Vi setter også kursen for Porto Santo og Madeira sammen. Og har gleden av å kunne prates på radioen på overfarten.
På Madeira blir vi også kjent med Torvald, (som står ved siden av meg) som er Eventyrs tredje mannskap, og som mønstret på på Madeira. På Porto Santo er det vanlig å male en logo for båten sin på moloveggen ved marinaen. Det måtte selvfølgelig vi gjøre også. Det tok lenger tid en planlagt med flere strøk, men ble veldig fint til slutt. Logoen vår er inspirert av villsauene på Røstøya og værhornene vi har i bauen av båten vår nå. Vi fikk også testet dragen vår. Vi tok et kurs i Skottland i det som kalles Kitesurfing. Det er når man står på et brett på vannet med en stor drage som drar deg framover. På Porto Santo fikk vi bare prøvd på land, men gøy likevel.

 

På Madeira likte vi oss kjempegodt! Sammen med de tre i Eventyr utforsket vi øya. Den er høy, med mange bratte fjell og dype daler. Øya har også noe som kalles Levadaer. Det er murte vannveier som fører vann fra den våte siden av øya til den tørre. Slik blir øya frodig og grønn, og disse vannveiene er ypperlige turstier. Vi var på flere turer og leide bil som vi kjørte rundt med på hele øya.









‘
 









































NÅ det er ikke bare ferie på tur hele tiden, selv om det kanskje ser sånn ut. Her må det mekkes, repareres og vedlikeholdes. Det er ikke alltid konfyren står stille når middagen skal lages, og vi har ikke vaskemaskin omord. Det er grunnen til at båten ser ut som ei tørkesnor her. Jørgen har vasket alt dette for hånd.

 

Vi drar videre. Neste stopp Kanariøyene. Også denne overfarten tok vi sammen med Eventyr.  Her fant vi en flott bukt på øya La Gomera hvor vannet var klart og det var mange flotte fisker å se på. Vi snorklet masse. Og tenk vi er kommet til oktober og vi kan fortsatt bade og sole oss. Veldig rart å tenke på.

 

I havet er det mye spennende liv. Ved Kanariøyene får jeg mulighet til å henge etter båten å bade sammen med noen små hvaler. Og på vei til Gambia får Jørgen samme sjanse med en kjempestor skilpadde!
 
På Kanariøyene tar vi også storhandelen som skal vare et par måneder minst. I Gambia, over Atlanteren og frem til Karibien. Vi fyllte på med melk, egg, mel og hermetikk i alle varianter. Vi kjøpte sikkert 7 kg løk og potet. Vi lurte fælt på om vi fikk plass til alt, og det fikk vi sannelig.

Så satte vi kurs for Afrika og Gambia. Jeg har aldri vært i Afrika og var ordentlig spent. Det var kjempefint der, med trivelige hjelpsomme mennesker. Vi kom nok ikke utenom at vi skilte oss ut og fikk ekstra oppmerksomhet fordi vi er hvite, noe som er uvant. Jørgens pappa, Rolf Arild kom og besøkte oss. Jeg tror han også var storfornøyd med oppholdet.

   

Vi spiste på en restaurant med aper, hilste på krokodiller og Rolf Arild fikk sett delfiner for første gang. Dessuten traff vi en hyggelig mann som het Bakarin en dag vi gikk gjennom landsbyen. Han hadde bodd sju år i Norge og snakket derfor godt norsk. Han inviterte oss på lunsj, og senere var han vår guide og vi spiste middag hos han og familien. Kjempehyggelig å bli så kjent med de lokale.

Så er vi endelig klare for det store stykket med hav. Atlanteren. Båten er fyllt til randen med mat, frukt og grønt. Dieseltanken er full, og vi motrer ut av Gambias flod og setter kursen rett vest. Med vår gjennomsnittsfart regner vi med å bruke 22 dager. Det er lenge å være på havet. Vi fordriver tiden med lesing, Jørgen mekker, og vi forbereder oss til jul. Det er vanskelig å få julestemning med sol og 30 grader hver dag, men når lukten av hjorthornsalt sprer seg, da er det litt julestemning. Og for de som er lei julebaksten. Prøv å ta den i et bevegelig hjem som duver hit og dit og sender mel og kakemenner i alle retninger. Det ble da lusekatter den 13 desember også.

 

 

 

 

Og så var vi halveis! Det må virkelig feires, og hva er bedre å feire med enn VAFFLER! Og så nøt vi mammas hermetiserte pærer. Det er noe å feire med det. Tusen ganger bedre enn champagne.
Etter et par uker i sjøen må vi ærlig innrømme at det er lett å bli lei. Alt du ser er blått blått blått, suppa hopper ut av kjelen og ut på dørken og det samme gjør hele innholdet av bestikkskuffen i en stor bølge. Da er det bra at det innimellom biter fisk på kroken. VI fikk først en liten tunfisk. lenger ut på atlanteren bet denne på kroken. En dorado på 4,5 kg. Nam nam.
Men dette er definitivt rekorden!  En to meter lang sverdfisk på 19kg. Utrolig nærvepirrende å få den på kroken, sveive den nesten inn før den snur og suser avgårde med snøret igjen. Vi fikk den til slutt. Etter å ha byttet på å sveive den inn. Så, med julemusikken på full guffe prøver vi å finne julestemningen. Vi koser oss på tur, men vi innrømmer gjerne at akkurat i jula kunne vi godt tenkt oss snø og juletre, askepott på TV og deilige dager hjemme med familie og venner. Ønsker med dette en riktig god jul og godt nytt år! ¨
Hilsen Mari og Jørgen.